MAGNOLIA JAZZBAND

«A Lovely Way To Spend An Evening» (54:54)

Anders Bjørnstad (trp), Gunnar Gotaas (trb), Georg Reiss (kl, as), Håkon Gjesvik (p), Arild Holm (bjo), Per Hobbel (b), Torstein Ellingsen (tr)

Magnolia Jazzband har i sine snart 30 år på jazzscenen gjennomgått enkelte forandringer i besetningen. Årets plate er første med Torstein Ellingsen bak trommene. Han åpner det hele med en funky intro på «When My Dreamboat Comes Home» og bidrar gjennom hele plata med å gi et ekstra skyv i kompet.

Ellers er dette en typisk Magnoliaskive, med New Orleans jazz av høy kvalitet, spilt av svært profesjonelle musikere som kjenner hverandre og stilen godt. Uttrykket er lett gjenkjennelig «magnoliask», der de enkelte musikerne tilfører bandet et personlig preg samtidig som bandet har en kollektiv identifiserbar sound. Selv om de på ingen måte låter likt, er det fristende å sammenligne med bandet til revival-klarinettisten George Lewis. Det gjelder for eksempel i rollefordelingen og i repertoarsammensetningen. Her er blues, raske låter, shuffler og ballader, men med variasjon innenfor strengt definerte rammer. Det er også hørbart at de enkelte utøverne har blitt påvirket av New Orleansmusikere fra denne perioden. Det er en aldri så liten dose Alton Purnell å spore i spillet til pianisten Håkon Gjesvik - introen til «Move The Body Over» er et eksempel. Jim Robinson og til dels Louis Nelson klinger med i Gunnar Gotaas trombone. Han trår til og røsker opp i låter som «Canal Street Blues», og spiller lyrisk vakkert i «A Lovely Way To Spend An Evening».

Georg Reiss låter ikke nødvendigvis som George Lewis, men fyller noe av samme funksjonen, med treklangsbaserte broderier i ensemblespill og soli i de mer tradisjonelle låtene. I andre fremføringer er en slik sammenligning helt unaturlig, som i den vare tolkningen av «Bewitched, Bothered and Bewildered». Og så er det Anders Bjørnstad, min favoritt blant europeiske New Orleanstrompetister, med sitt kollektive, samtidig autoritative spill. Per Hobbel leverer det mest grunnleggende bassfundament som tenkes kan, der hver tone er målrettet. Den eneste som låter litt anonymt på dette opptaket er banjoist Arild Holm, som tidvis kan være vanskelig å få øre på.

Magnolias mange fans i inn og utland vil nok sette pris på denne platen. Likevel vil jeg innvende at det av og til kan låte litt for profesjonelt - og litt forutsigbart. Jeg savner noe av den uortodokse tonaliteten og skeivheten som preger mange av innspillingene fra New Orleans gjort på 1940, -50 og 60-tallet.

Carl Petter Opsahl
Jazznytt #4 2001